Når trafikksikkerhet blir en gebyrmaskin – hvem er det egentlig myndighetene vil straffe?
Er kampen mot avrenning fra fisketransport et reelt trafikksikkerhetstiltak, eller har vi fått enda et eksempel på at staten finner det enklere å sende regningen til yrkessjåførene enn å løse problemet ved kilden?
Det er på tide å stille noen ubehagelige spørsmål.
Norske yrkessjåfører møter stadig strengere krav, økende kostnader og et regelverk som i mange tilfeller synes å bli utformet av mennesker som har begrenset forståelse for hverdagen bak rattet.
Nå er avrenning fra fisketransport blitt et hett politisk tema. Myndighetene vil slå hardere ned på transportører og sjåfører som frakter fisk med avrenning. Begrunnelsen er trafikksikkerhet.
Men når et tiltak begrunnes med trafikksikkerhet, må det også tåle et helt grunnleggende spørsmål:
Hvor er dokumentasjonen på at dette faktisk redder liv?
Risiko er blitt et argument – men hvor er ulykkesstatistikken?
Vi skal ikke bagatellisere risikoen ved avrenning. Væske på veibanen kan under bestemte forhold skape farlige situasjoner. Det er det ingen grunn til å bestride.
Det er en betydelig forskjell på at noe kan være farlig, og at det er dokumentert å være en vesentlig årsak til alvorlige trafikkulykker.
Statens vegvesen har gjennomført kontroller og dokumentert at avrenning forekommer. Det er én ting.
Men hvor mange dødsulykker skyldes dette?
Hvor mange alvorlige personskadeulykker?
Hvor mange konkrete ulykker er etterforsket, der avrenning fra fisketransport er fastslått som den utløsende årsaken?
Vi har ikke funnet offentlig dokumentasjon som gir klare svar på disse spørsmålene.
Dersom myndighetene har denne dokumentasjonen, bør den legges frem.
Det er ikke urimelig å forvente at et såpass inngripende tiltak som betydelige overtredelsesgebyrer bygger på mer enn generelle betraktninger om mulig risiko.
Trafikksikkerhet er for viktig til å bli brukt som et argument som ikke kan etterprøves.
Sjåføren straffes for noe han ikke har produsert
La oss se på virkeligheten for en yrkessjåfør.
Sjåføren møter opp for å hente en last. Fisken er pakket. Kassene er produsert. Lasten er klargjort. Transportoppdraget er avtalt.
Sjåføren har ikke bestemt hvilken emballasje fisken skal pakkes i. Han har ikke kontrollert produksjonsprosessen. Han har ikke nødvendigvis noen mulighet til å endre kassene eller emballasjen.
Likevel kan han risikere et gebyr på 2 000 kroner, samtidig som transportforetaket kan ilegges 20 000 kroner.
Vi må spørre:
Er dette en rettferdig ansvarsfordeling?
Hvis emballasjen er årsaken til avrenningen, hvorfor er det da sjåføren som blir møtt med økonomiske sanksjoner?
Hvorfor rettes ikke hovedinnsatsen mot de aktørene som faktisk bestemmer hvordan fisken pakkes?
Det er vanskelig å forstå logikken i at en sjåfør skal ha et økonomisk ansvar for å rette opp et problem han ikke har hatt noen reell mulighet til å forebygge.
Staten er rask med gebyrene – men hvor er kravene til emballasjen?
Her ligger kanskje det mest interessante politiske spørsmålet.
Hvis tette kasser kan redusere eller eliminere avrenningen, hvorfor er det ikke først og fremst emballasjen som reguleres?
Hvorfor stilles det ikke tydeligere krav til produsentene, avsenderne og emballeringsleddet?
Hvorfor skal man bruke tid og ressurser på å kontrollere sjåfører langs veien, dersom problemet i stor grad kan løses før lasten i det hele tatt forlater produksjonsanlegget?
Det er selvfølgelig enklere å stoppe et vogntog og skrive ut et gebyr enn å gjennomføre en omfattende endring i produksjons- og emballeringssystemet.
Men det er ikke nødvendigvis det samme som å være effektiv.
Et politisk tiltak bør rette seg mot årsaken til problemet, ikke bare mot den som tilfeldigvis befinner seg nærmest problemet når kontrolløren dukker opp.
Er dette trafikksikkerhet – eller symbolpolitikk?
Det er et spørsmål myndighetene bør tåle.
For hva er egentlig målet?
Er målet å redusere avrenningen?
Er målet å redusere antallet trafikkulykker?
Eller er målet å vise handlekraft gjennom strengere kontroll og høyere gebyrer?
Dersom trafikksikkerhet er det reelle målet, bør det være en selvfølge at myndighetene offentliggjør målbare resultater.
Vi bør kunne få svar på:
- Hvor mange ulykker er direkte knyttet til avrenning fra fisketransport?
- Hvor mange personskader har denne typen avrenning forårsaket?
- Hvor mange nestenulykker er registrert?
- Hvor stor reduksjon i ulykkesrisiko forventes gebyrordningen å gi?
- Hvordan skal effekten av gebyrene måles?
- Hvorfor er ansvaret ikke i større grad plassert hos emballasjeprodusenter og avsendere?
Hvis svarene mangler, bør vi være forsiktige med å fremstille gebyrordningen som et dokumentert trafikksikkerhetstiltak.
En gebyrordning kan godt redusere avrenningen. Men det må dokumenteres at den gjør det, og at tiltaket er forholdsmessig.
Yrkessjåførene kan ikke være statens foretrukne syndebukker
Dette handler om mer enn fisketransport.
Det handler om en utvikling der yrkessjåfører i stadig større grad blir møtt med krav, kontroll og sanksjoner, samtidig som de ofte har begrenset påvirkning over forholdene som skaper problemene.
Sjåføren skal være ansvarlig for kjøretøyet. Han skal være ansvarlig for sikker kjøring. Sjåføren skal følge regelverket.
Men skal sjåføren også være ansvarlig for emballasjen som andre har valgt?
Skal transportøren betale for produksjonsfeil som oppstår før transporten starter?
Hvor går grensen for hva man med rimelighet kan forvente av den som sitter bak rattet?
Et rettferdig regelverk må bygge på et grunnleggende prinsipp:
Ansvar må henge sammen med faktisk kontroll og reell mulighet til å påvirke.
Dette er ikke et forsøk på å frita transportbransjen for ansvar. Det er et krav om at ansvaret plasseres riktig.
Vi trenger forebygging – ikke bare straff
Dersom avrenning fra fisketransport utgjør en reell trafikksikkerhetsrisiko, bør løsningen være å eliminere problemet.
Vi bør stille krav til:
- Emballasje som holder tett under transport.
- Rutiner for nedkjøling og klargjøring av fisk.
- Oppsamling av væske der det er nødvendig.
- Tydelig ansvarsfordeling mellom avsender, produsent, transportforetak og sjåfør.
- Dokumentasjon på at tiltakene faktisk reduserer ulykkesrisikoen.
Dette er tiltak som kan bidra til å gjøre veiene tryggere.
Gebyrene bør ikke være hovedløsningen dersom problemet kan forebygges ved kilden.
Et spørsmål til politikerne
Vi ønsker å stille et direkte spørsmål til samferdselsministeren, Statens vegvesen og de politikerne som støtter denne gebyrpolitikken:
Kan dere dokumentere at denne ordningen gjør norske veier tryggere – eller er det tilstrekkelig at den gir myndighetene mulighet til å straffe sjåfører og transportforetak økonomisk?
Hvis dokumentasjonen finnes, vil vi gjerne se den.
Hvis den ikke finnes, mener vi det er på tide å revurdere hvordan ansvaret fordeles.
Vi er ikke imot trafikksikkerhet. Vi er imot tiltak som ikke er tilstrekkelig dokumentert, og som rammer mennesker som kanskje ikke har hatt noen reell mulighet til å påvirke problemet.
Det er forskjell på å være ansvarlig for en transport og å være ansvarlig for hvordan fisken er pakket før transporten begynner.
Avslutning: Tryggere veier krever mer enn gebyrer
Norske yrkessjåfører er en avgjørende del av infrastrukturen vår. De sørger for at varer kommer frem, at næringslivet fungerer, og at samfunnet går rundt.
De fortjener et regelverk som er forutsigbart, rettferdig og basert på dokumentert effekt.
Vi må kunne diskutere trafikksikkerhet uten at enhver kritikk av gebyrer blir fremstilt som motstand mot tryggere veier.
Vi må kunne stille spørsmål ved myndighetenes prioriteringer uten å bli beskyldt for å bagatellisere risiko.
Og vi må kunne forvente at politiske tiltak løser problemer – ikke bare skaper nye økonomiske belastninger for dem som allerede står under et betydelig press.
Hvis myndighetene virkelig ønsker å stoppe avrenningen fra fisketransport, bør de begynne med å stille krav til dem som kan forhindre den.
Ikke bare til dem som kjører bilen.
Hva mener du?
Er dette et nødvendig trafikksikkerhetstiltak, eller er ansvaret plassert på feil sted?
Vi i blirbedre.no ønsker debatten velkommen.
blirbedre.no – fordi et bedre regelverk begynner med å stille de riktige spørsmålene.
